Arne går mot døra;
tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra før av.
Er, som vanlig, kledd i svart;
et blekt, blekt ansikt med en matchende bart - en matchende bart.
Trappa virker jævla lang.
Arne nynner på en depressiv sang.
Nede venter nok en dør.
"Før jeg når den," tenker Arne, "er jeg sikker på jeg dør."
"Hva er meninga med livet," grubler Arne,
men, stakkars, før han finner svaret, snubler Arne.
Trappetrinn på trappetrinn; han brekker stadig ben,
og, vips, der knuses ansiktet; nå er'kke Arne særlig pen.
Nakken brekker med et tørt, sprøtt knekk,
og hjernen tyter ut av en diger sprekk.
Begge øya spretter ut.
"Å nei," tenker Arne, "jeg ser ikke ut!"
Arne var en stjerne som ble nektet å skinne,
men han lever for alltid i en sang
fordi et lite barn på bare fire hadde gleden av å finne
et mishandlet lik i en trappeoppgang.
Arne fikk ei lov å leve,
men om en stakkars liten unge på bare fire år
sa psykiateren stille "Han får sjelelige sår,"
men barnet bare smilte; det var bedre enn på TV.
Det var bedre enn på TV.
Det var bedre enn på TV.
Det var bedre enn på TV.
