I storsalen på folkets hus,
med ei sløyfe som er rød,
sitter danseskolens minste mann,
og vet han snart skal dø.
For fru Sveveland har sagt,
"små piker engasjer",
men de er slett ikke så små,
og dessuten er de flere.
Og nå hører han den fjerne,
torden av bøffelflokk.
Det hamrer stillett mot parkett,
når horden går amok.
I stum forferdelse griper han naboens hånd,
og hvisker et stille; "mor må det ende sånn?"
Én, to, tre.
Til siden frem, og;
En fot ned.
Parketten knirker,
noe tungt er på vei.
Og med tennene blottet,
som til et smil,
nærmer det seg.
Og på én, to, tre.
Så har hun, festet sitt grep,
hvis slikt kan kalles hun.
Hun på størrelse med en liten traktor,
og heter Gunn.
Hun er kretsmester i alt,
som er tungt og skal hives langt.
Han ser på henne tenker,
"dette kan bli interessant."
Én, to, tre.
Til siden frem, og;
En fot ned.
Parketten knirker,
noe tungt er på vei.
Og med tennene blottet,
som til et smil,
nærmer det seg.
Og på én, to, tre...
Om morningen er det stille
i storsalen på folkets hus.
Bare vaktmester Løv,
som suger ettertenksomt på en snus.
Han har nettopp vaska gulvet,
utenfor faller snø.
I hånda, så holder han,
ei sløyfe som er ... rød.
Én, to, tre.
Til siden frem, og;
En fot ned.
Og ingen her har hørt,
fra ham på en stund.
Siste sett i en brennhet,
rumba med Gunn.
Og på én, to, tre.
Én, to, tre.
Til siden frem, og;
En fot ned.
Parketten knirker,
noe tungt er på vei.
