I storsalen på Folkets Hus med ei sløyfe som er rød
sitter danseskolens minstemann å vet han snart skal dø.
For fru Svæveland har sagt:"Småpiker, engasjer!",
men de er slett ikke så små, og dessuten er de flere.
Og nå hører han den fjerne torden av bøffelflokk.
Det hamrer stilett mot parkett når horden går amok.
I stum forferdelse griper han naboens hånd
og hvisker et stille:"Mor, må det ende sånn?".
1-2-3, til siden, frem og en fot ned.
Parketten knirker, noe tungt er på vei.
Og med tennene blottet som til et smil
nærmer det seg.
Og på 1-2-3...
...så har hun festet sitt grep,
hvis slikt kan kalles hun;
hun er på størrelse med en liten traktor og heter Gunn.
Hun er kretsmester i alt som er tungt og skal hives langt.
Han ser på henne og tenker:"Dette kan bli Interessant".
1-2-3, til siden, frem og en fot ned.
Parketten knirker, noe tungt er på vei.
Og med tennene blottet som til et smil
nærmer det seg.
Og på 1-2-3...
Om morgenen er det stille i Storsalen på Folkets Hus,
bare vaktmester Løen som suger ettertenksomt på en snus.
Han har nettopp vaska gulvet, utenfor faller snø.
I hånden holder han ei sløyfe som er rød.
1-2-3, til siden, frem og en fot ned.
Og ingen her har hørt fra ham på en stund.
Sist sett i en brennhet rumba med Gunn
going 1-2-3...
