VENEZUELA
Erik Bye
Jeg så deg i Venezue-e-e-e-la.
Den første kvelden i land.
Med blomster i håret og blikket i brann,
og jeg skjønte at her blir det lett for en mann,
å slå tiden i hjel i Venezuela,
slå tiden i hjel i Venezue-e-e-e-la.
Jeg ga deg en ring og et glødende silkesjal,
et glødende silkesjal,
fordi jeg forsto at din arm og din barm,
var nok til å holde en sjømann varm,
en natt eller to i Venezuela,
en natt eller to i Venezue-e-e-e-la.
Men morgenen kom, og vinden den bar i fra land,
ja, vinden bar fra land.
Jeg tørket din tåre og tok farvel,
trøst deg, min jente, hver eneste kveld går det sjømenn i land i Venezuela,
sjømenn i land i Venezue-e-e-e-la.
Ditt språk var meg fjernt, med et minne om ditt smil,
ja, minne om ditt smil
vil følge meg over de salte mil,
for du var min jente, og du hjalp til
å slå tiden i hjel i Venezuela,
slå tiden i hjel i Venezue-e-e-e-laa.
(Tekst skrevet ned etter lytting. Korrigèr teksten hvis feil. Mvh. Unni Bergheim Hoel)
