Første gang æ så dæ, det va en sommerdag.
Da du kom springan, virka du så glad.
Ditt mørke lange hår, det flagra vilt i vind.
Å æ huske at æ ønska du va min.
Og slik ble det også, førr ei lita stund.
Æ huske at æ svæva, for æ hadde gjordt et funn.
Men du ville leve livet, du ville være fri.
Og da sommer'n dro, da va du ikke mi.
Farvel Marita, farvel og takk for det du ga.
Vårt opplegg, ble det ikke noe av, men takk, takk Marita.
Åran gikk fort, men æ glemte aldri dæ.
Og ein dag stod du der framfor mæ.
Du rakte fram ein arm, full av sprøytestikk, og sa:
Gi mæ te mat, du kjent mæ ikke da.
Æ sa navnet ditt, idet du tok den pengen som du fikk.
Du klarte ikke si no, men du gråt idet du gikk,
Og i dag, nå før konserten bladde æ i ei avis.
Du e ikke mer stod det i en notis.
Æ klarte ikke sitte, æ måtte ut å gå,
For æ kjente tåran pressa på.
Men de blei skjult i høstregn, og glad e æ før det.
For mine tåra, de får ingen se.
Det begynte med et blås, bare for å ha det gøy.
Men prisen du betalte, den ble så altfor høy.
Men bildet æ vil huske, det e fra ein sommerdag.
Der du kom springan virka du så glad.
Farvel Marita, farvel og takk for det du ga.
Vårt opplegg, ble det ikke noe av, men takk, takk Marita.
