Tekst: Edvard Munch
Jeg gikk bortover veien med to venner
Solen gikk ned
Jeg følte som et pust av vedmod
Himmelen ble plutselig blodig rød
Jeg stanset
Lenede meg til gjerdet
Stanset
Lenede meg til gjerdet
Matt til døden
Så utover de flammende skyene
Så utover de flammende skyene
Som blod og sverd
Over den blåsvarte fjord og by
Mine venner gikk videre
Mine venner gikk videre
Jeg stod der
skjelvende av angst
Da jeg følte som et stort,
uendelig skrik
Et stort, uendelig skrik
Et stort, uendelig skrik
Gjennom natu-u-uren
Mine venner gikk videre
Mine venner gikk videre
Jeg stod der
skjelvende av angst
Og jeg følte som et stort,
uendelig skrik
Et stort, uendelig skrik
Et stort, uendelig skrik
Gjennom natu-u-uren
