Je sto og stødde veggen mens æille andre dæinse,
je tala litt om vind og vær og hørde fela let.
Je ville gjenne vøri med, men je var bratt i nakken
je kaste håret bakover, men neiggu om je gret.
Ved døra sto en bortglømt gutt, je ville itte sjå på'n.
Hæin hadde med en dram tel trøst i æill si ensomhet.
Hæin ville engasjere, men så torde hæin det itte.
Hæin sto og kamme håret sitt, men neiggu om'n gret.
Så gikk je sakte hemover, hæin nådde meg på vegen.
Vi gikk som vi var bærrføtte mot livets hemlighet.
Vi leides gjønnom skauen med to like redde hender.
Vi sa itte et kløyva ord, men neiggu om vi gret.
Om mårån sku vi skjeljas i et kors ved vegaskjellet,
for lykka kæin en itte ha i æill evindlighet.
Je bære såg i aua på'n og så såg hæin i mine.
Det var som dogg i måråsol, men neiggu om vi gret.
