En dinosaurus går på jorden,
en liten en på fire tonn.
Den strever med å følge moren.
Hvorfor må hun løpe sånn?
Den går i vannet og forsvinner.
Månen ser den før den dør.
Og kloden faller mens den spinner.
Tiden trekker for sitt slør.
To hundre millioner år.
Bevare meg som tiden går.
Men månen er den samme
selv om raketter drar opp dit
og tar med litt tilbake hit.
Månen er den samme,
og noen kommer dit og andre ei.
Men ikke syns jeg at jeg har det travelt med
å dra dit,
spør du meg.
Den dinosauren som vi kjenner,
blir forvandlet jevnt og trutt
i jordens dyp helt til den ender
opp som olje helt til slutt.
To hundre millioner år,
bevare meg som tiden går.
Men månen er den samme,
raketten setter dit sin kos
og brenner oljen til eksos.
Månen er den samme,
rakettens motor drives av vår venn.
Som takk for hjelpen kommer dinosauren
opp til himmelen.
