Hun sa meg hva jeg het,
Og hun visste hvem jeg var,
Og hennes tårer vepnet gamle haiens fotefar.
Hun kjente meg fra første stund,
Og nå er vi fortapt, både jeg og hun
Hun prøvde på å få meg opp,
Og så gikk hun til bunns.
Mitt navn er uten mening
Og min vei er uten spor,
Og ingens tid tilbake kan fortelle hvor jeg fór.
Når målet nå så hvor langt frem,
Beror på når jeg tar meg selv igjen,
Jeg prøvde på å bryte ut,
Og nå har jeg holdt ord.
Så rekk meg ikke hånden,
Den er i allefall for sen.
Jeg har sett din vakre verden drive i en rennesten.
Fra tid til annen,
har jeg fred i et hjørne av en tredjeklasses kafé,
Der kan jeg sitte å se meg selv,
og komme fra det uten men.
Så mitt hus er uten vegger,
Og mitt gulv er av asfalt.
Jeg hører morgen gry, for tredje gang har hanen galt.
Så kristene bror gå fra meg, du,
Jeg bor i harmonien: både djevel og gud,
jeg hadde gjeld til begge to, og nå er den betalt.
