Finnmark
Æ spurte elva, men æ venta aldri på svar
Så æ la asfalt, over røtter som en gang lå bar
Fra vinter til vår, nye håndtrykk og navn som vi får
Sjølpålagt sjølforakt, etses mer fast for hvert år
Bland dæ inn! Kom frem!
Men likevel blir du nok aldri som dem
Åran som det tar dæ
Tida som gikk fra mæ
Åran som det tar dæ
Tida som gikk fra dæ
Du som har levd i lyset
Og e født utfor alt
Som ler av mørke måneda
Brent ned, vi e Finnmark!
