Det ble stille, den kvelden.
Du sa forvell.
Da du reiste fra meg, mistet jeg meg selv.
Siste gang jeg så deg dro du av sted.
En gang i min fortid så gikk jeg på en smell.
Jeg går hjem og jeg fikk høre stille, rolig kveld.
Det var no hun måtte si, ja fortelle til meg.
Hun fortalte hva hun gjorde så reiste hun sin vei.
Jeg er så lei av å vente på at aldri noe skjer.
Jeg tøkke engang å tenke på å elske noen fler.
Jeg skulle ønske det fantes ei som kunne gi meg så mye mer.
Jeg er brent, jeg er brent.
I det siste har jeg gått aleine for meg selv.
Jeg tenker på den tida vi var sammen hver kveld.
Det gjorde vondt å være den som satt aleine igjen.
Noen ganger her i livet er sannheten brå.
Men er vanskelig å forklare, vanskelig å forstå.
Står kjærligheten stille du mister trua på deg selv.
Må du aldri gi opp håpet, det finnes lys i en tunnel.
Jeg er så lei av å vente på at aldri noe skjer.
Jeg tøkke engang å tenke på å elske noen fler.
Jeg skulle øsnke det fantes ei som kunne gi meg så mye mer.
Jeg er brent, jeg er brent.
Det er vanskelig å slutte å tenke på den som ga deg mest.
Den du aller helst vil være med og du husker aller best.
Det er lov å se tilbake på det beste som har hendt,
men prøv å legg det bak deg ikke sett livet sitt på vent.
Jeg er så lei av å vente på at aldri noe skjer.
Jeg tøkke engang å tenke på å elske noen fler.
Men jeg veit at det finnes ei som vil gi meg så mye mer.
Jeg er brent, jeg er brent
