Den rallaren, den rallaren fra Sødre Sverige kom,
han fridde til en pike skjønn, Cecilia hette hun.
Hennes tanker var frimodige, hennes hjerte sto i brann,
for hver gang som hun snakket med den raske rallarmann.
Den rallaren, den rallaren av fingren dro en ring,
ta den du skjønn Cecilia inntil du bliver min,
jeg skjenker deg mitt hjerte, jeg skjenker deg min hånd,
hvis du med meg vil knytte nå det dype kjærlighetsbånd.
Tro aldri at jeg knytte vil no kjærlighetsbånd med deg,
for du er kun en rallare og jeg en jomfru fin,
nei bort med sånne tanker og bort med slikt begjær,
tro aldri at jeg holde kan en rallargutt så kjær.
Den rallaren, den rallaren han reiste da sin kos,
han reiste ut til fjerne land fra sin utvalgte ros.
Han tenkte på Cecilia som hadde svart ham nei,
da han om hennes hjerte ba ut i en kjærlighetsvei.
Da sju år var forgagne, forgagne rundt omkring,
da falt den skjønn Cecilia i febersykdom inn,
den sykdommen var blandet med kjærlighet og sorg,
fordi hun hadde svaret den raske rallar nei.
Cecilia hun døde og lagdes opp på bår,
av gutter ble hun båret til gravens dystre kår.
Ja ut i dette huset, ja ut i denne grav,
der hviler nå Cecilia jeg engang elsket har.
Men hør nu flickor alla åt Er jag säga må,
tag mot en gosses tilbyd når det bjudas på,
låt aldri sådant høgmot i deres hjerte bo,
i gravens mørke bolig der finner allting ro.
