Det var en lørdag i september, vi spilte opp til dans.
Og der sto du og venta, mens du håpa på en sjans.
Men det du ikke visste, var at det var flere som deg.
Rundt om kring med samme drøm om meg.
1001, 1002, 1003.
Hva skulle jeg gjøra når du sa du ville ha meg med.
Jeg kunne ikke si nei, når du blunka til meg,
du lot meg ikke verra i fred.
1001, 1002, 1003.
Men det finnes alltid flere sider, av en og samme sak.
Ja noen mener det er riktig, mens andre mener det er galt.
Så moralen i min historie, det må vel kanskje bli-i-i.
At vi må leva livet før det er forbi.
Da blir det 1001, 1002, 1003.
Hva skulle du gjøra når jeg sa jeg ville ha deg med?
Du kunne ikke si nei, når jeg klådde på deg,
jeg lot deg aldri verra i fred.
1001, 1002, 1003.
1001, 1002, 1003.
Jaa 1001, 1002, 1003.
1001, 1002, 1003... Nemmen, hvor ble det av 1004 a?
Hva skulle vi gjøra, vi havna jo på samme sted.
Vi kunne ikke si nei, verken du eller jeg,
får hvem behøvde vel få vite om det.
1001, 1002, 1003.
Ja 1001, 1002... 1003.
