Æ lengta ofte utover te' Mjelle,
når vintern kommer krypan kaill og kvit
For stranda ligg så still oppunder fjellet
og ainna folk tar sjelden turen dit
Der kainn æ gå og drøm mæ bort aleina,
om tie som førr alltid e forbi
Der kainn æ finn mæ rare skjell og steina,
kvær og ein et støkke poesi
Og sanda e så mjuk og fin på Mjelle,
som balsam førr en bygutts såre bein
Selja lyse grønn i ly av fjellet
og lufta e så velsigna rein
Der kainn æ ligg å mys mot Lofotveggen,
som heng lengst nord i havet lyseblå
Der lar æ mygga sug sæ midt på leggen,
du må ha vært der førr å kuinn forstå
Sjøl når nordavinden slår sæ vrang på Mjelle,
så gjer du sjelefred og helsebot
For småbekkan som stupe blindt fra fjellet,
de lainda alltid trygt ved fjellets fot
Og bølgan som bryt brått opp etter stranda,
de trekk sæ stilt telbake kvær en gang
Ja Mjelle e forskjellig fra ailt ainna,
sjøl kråkeskrikan har en vennlig klang
Vess aille hadde funnet sæ et Mjelle,
ei stille strand som fylte dæm med fred
Der de kun sætt sæ ned i ly av fjellet
og tenk i gjennom tingan en gang te
Da hadde kanskje verden vært en ainna
og sinte rop blitt overdøvd av sang
Førr bølgan som bryt brått opp etter stranda,
de trekk sæ stilt telbake kvær en gang
