Æ ønska å vær et sted ved havet.
Langt bort fra verden og det vanlig kavet.
Der koinn æ vær måse og, eie min egen drøm.
Langt bort fra mas og all verdens penga.
Koinn æ svev av sted på egne venga.
Feie over vann, og skue inn mot land.
Frykte itj det grann, føle over all forstand.
Kuinn fly mæ rett inn i solnedgangen.
Som ligg der like bak Fyrverkstangen.
Stille bli oppslukt av lys, og få evig liv.
Der e dæm alle sammen fra gamle daga.
Hilse med sang i en vakker haga.
Rope høgt hurra, smile og e gla.
Æ veit dæm har det bra, når æ lette og må dra.
Og fly med alle vinda'n.
Vinda' som storme over hav og land.
Vinda' som hyle mot ei fremmed strand.
Vinda' som more sæ.
Æ elske alle vinda'n.
Vinda' som leike i et utslått hår.
Vinda' som varsle om sol og vår.
Vinda' som røre sæ.
Vinda' som stryk over mæ og dæ.
Så dro æ derfra med kjempekrefta.
Ila av sted, lot mæ itj bli hefta.
Æ dro rett imot all krig, og nød på jord.
Og all tanks vart pluts'lig te mat og klær, og.
All minefelt spira og vart vakre trær, og.
Ruina reist sæ opp, en fred sto der i knopp.
Det va glede uten stopp, da æ skvatt og våkna opp.
Da satt æ på veranda'n og kuinn føle mørket.
Va brått tebake i vanlig ørke.
Æ frøys etter søvn', hutra og gjespa litt.
Den drømmen va altfor god te å værra riktig.
Men æ følt den drømmen e ganske viktig.
Så æ læna mæ langt bak, så opp på verdens tak.
Der skyan dro i flak, da va tanken ganske svak.
Og fly med alle vinda'n.
Vinda' som storme over hav og land.
Vinda' som hyle mot ei fremmed strand.
Vinda' som more sæ.
Æ elske alle vinda'n.
Vinda' som leike i et utslått hår.
Vinda' som varsle om sol og vår.
Vinda' som røre sæ.
Vinda' som stryk over mæ og dæ.
